Villa til salgs i Sant Vicenç dels Horts, Barcelona

Det gale huset vil føre deg bort fra lidenskapen din, det rette huset vil følge deg på eventyrene dine. Velkommen til huset Daneu.

Første gang jeg så huset, tenkte jeg at denne familien måtte ha en historie. Det var ikke på grunn av terrassen. Ikke engang på grunn av utsikten, selv om landskapet der oppe strakte seg så langt øyet rakk. Det var på grunn av en lidenskap. Den var nedenunder. Men det visste jeg ikke ennå.

Vi hadde kommet inn fra gaten, direkte til hovedetasjen, og frem til da så alt ut til å følge tingenes fornuftige orden. Et hus bygget i 1999, rundt hundre kvadratmeter i denne etasjen, den åpne utsikten som slapp inn lys, fire soverom, ett bad og et stort kjøkken. Virkelig stort. Et av dem som fortsatt husker en tid da kjøkken ikke bare ble utformet for matlaging, men for å oppholde seg i.

Innerst lå terrassen. Jeg gikk bort. Det finnes utsikter man betrakter, og andre som i noen sekunder får en til å slutte å snakke. Sant Vicenç del Horts for dine føtter.

Bak meg ventet eieren. Han har arbeidet i motorverdenen i mange år og snakker om biler på en merkelig måte. Han nevnte ikke farten særlig mye. Han snakket om balanse, presisjon og om å lytte til en maskin til man vet hva den trenger.

Deretter pekte han på trappen.

— Det beste gjenstår — sa han med et smil.

Og vi gikk ned.

Da forsto jeg huset. Nedenunder var det ikke en garasje. Eller i det minste ikke bare det. Det var over hundre kvadratmeter med plass og et helt liv fordelt mellom dem. Trialmotorsykler. Bane­motorsykler. Verktøy. Minner. Fotografier. Gjenstander som for hvem som helst sannsynligvis ville vært dekorasjon, men som for dem hadde en historie bak seg.

Det var deres territorium. Stedet man går ned til når man trenger noen timer for seg selv.

Det var også et vaskerom, en bod og et stort lekeområde. Men det virkelig ekstraordinære var følelsen av rom. Man kunne forestille seg fire biler der. Eller motorsykler. Eller et treningsrom. Et verksted. Et lekerom. Eller alle disse tingene på én gang.

Vi fortsatte å gå. Innerst kom det inn lys. Og huset som jeg trodde jeg hadde forstått to ganger, forandret seg igjen.

Vi kom ut i hagen. Først dukket pergolaen opp. Deretter trebaren. Lenger borte lå chill out-området. Og til slutt grillen. Egentlig grillene. Det er to.

Jeg smilte. Etter å ha blitt litt kjent med familien, begynte det å virke helt logisk for meg at det fantes to griller i dette huset.

Jeg så for meg en julikveld. Motorsyklene var allerede satt bort nedenunder. Noen gjorde klar l